Til ettertanke!

Her kommer en tekst/historie til ettertanke. Vi oppdrettere har et stort ansvar for å informere nye valpekjøpere hva det vil si å ha en hund, og hva det vil si å ha en hund av den rasen du selger.

Teksten er utrolig beskrivende hva som dessverre er realiteten for mange hunder. Teksten er hentet fra FB og jeg vet ikke hvem som har opphavet.

Les og la teksten synke inn <3

Rex – drømmen som ble en livstidsdom!

Rex kom til verden hos en oppdretter som visste hva han gjorde. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene – de små valpene fikk en optimal start, preget av trygghet, utforskning og læring. De ble introdusert for ulike miljøer, fikk sosialisering med voksne hunder, mennesker og lyder som skulle gjøre dem rustet for verden der ute.

Fra første dag ble Rex og søsknene behandlet med respekt for hva de var – hunder, ikke menneskebarn. De fikk leve i en harmonisk flokk, lære naturlig språk og utvikle seg i sitt eget tempo. Og da tiden var inne, kom den perfekte familien for å hente Rex.

De var sjarmerende og engasjerte. En småbarnsfamilie med hus og hage, med planer om å gi Rex et aktivt liv. De lyttet til oppdretteren, nikket ivrig til alle råd og formaninger. Valpekurs var allerede bestilt, og de lovet dyrt og hellig å følge opp unghundtiden med struktur, grenser og mental stimuli.

Men livet skjedde.

I starten var alt nytt og spennende. Rex var en sjarmerende valp, og hele familien deltok i opplæringen. Men så kom tidsklemma. Jobbmøter, foreldremøter, treninger, bursdager, helger fylt med ærender og besøk. Rex ble raskt en del av rutinen – en plikt som måtte løses.

Valpekurset ble fullført, men ingen gadd å trene videre. Unghundtiden kom, med all sin energi og frustrasjon, men det var lettere å overse enn å håndtere. De lange skogsturene og mentale utfordringene ble erstattet av raske tissepauser og mekaniske rusleturer langs den samme asfaltstripen i nabolaget.

Rex begynte å kjede seg. Han tygget på ting i huset, noe som irriterte familien. Han begynte å bjeffe på folk som gikk forbi. Han voktet døren, og plutselig var han ikke lenger den sjarmerende valpen – han var en plage. En byrde.

«Vi har ikke tid til dette.» «Han er umulig.» «Vi kan ikke ha det sånn.»

Og så ble reglene strammet inn. Mindre frihet. Mindre bevegelse. Mindre kontakt. Han ble stuet bort, gikk kun de nødvendige turene, alltid i bånd, alltid langs den samme ruta. Ingen lek, ingen fri utfoldelse, ingen stimulering. Bare et liv i repetisjon, dag etter dag, år etter år.

Men Rex var en Hvit Gjeterhund. Han var ikke skapt for å passe dørmatta. Han var ikke skapt for å være en fange i sitt eget hjem. Og med årene ble frustrasjonen større. Han sluttet å logre. Han sluttet å prøve å få kontakt. Han sluttet å bry seg. Han ble en skygge av den valpen som en gang spratt rundt i oppdretterens hage, full av liv og nysgjerrighet.

Så en dag, etter en hendelse der han knurret på et barn som kom for nær matskålen hans, fikk familien nok.

«Vi kan ikke stole på ham lenger.» «Vi må tenke på sikkerheten.»

Avgjørelsen var enkel. Ingen vurderte om han kanskje bare var lei. Ingen stilte seg spørsmålet om de selv hadde feilet. Ingen vurderte om han kunne få en ny sjanse et annet sted. Rex var blitt et problem, og problemer løser man ved å fjerne dem.

Veterinærkontoret var sterilt og rolig. Rex gikk motvillig inn, uvant med miljøet, men med den samme resignerte holdningen han hadde båret de siste årene. Familien gråt da de la hodet hans på bordet, men han forsto ikke hvorfor. Kanskje han var syk? Kanskje det var derfor de var triste?

Han møtte blikket til veterinæren idet nålen ble satt inn. Kjente en varme bre seg i kroppen. Øyelokkene ble tunge. Kanskje han drømte seg tilbake til hagen hos oppdretteren. Til søsknene sine. Til friheten han en gang hadde kjent. Kanskje han endelig var på vei hjem.

Slutten kom stille. Uten protester. Akkurat slik livet hans hadde blitt. "Dette var det eneste riktige", var menneskeordene han hørte før han sovnet inn.

En gang var Rex en valp med hele verden foran seg. Men menneskene som lovet ham alt, ga ham ingenting.

Hvor mange flere Rex-er finnes der ute? Hvor mange hunder lever hele livet sitt uten å få leve?

Dette er en fiktiv historie - men høyst aktuell og normal, DESSVERRE.

Kanskje det er på tide at vi spør oss selv: fortjener vi egentlig hundene våre? Burde vi oppdrettere ikke være enda tydeligere i at hundeholdet må ha et formål utover å ha en "venn" i bånd fra valpekasse til grav ?